Hematologiske blodprøver: tre celletyper som må leses sammen

Tre familier, ikke tjue dommer

Hematologiske blodprøver måler de røde blodlegemene, de hvite blodlegemene og blodplatene. Differensialtellingen, som på norske prøvesvar ofte heter «hvite m/diff», deler de hvite blodlegemene inn i fem typer: nøytrofile, lymfocytter, monocytter, eosinofile og basofile. Resten av linjene beskriver de samme tre familiene, for eksempel hemoglobin (blodprosent), erytrocytter, hematokrit og MCV for de røde blodlegemene.

Et prøvesvar med tolv eller tjue linjer er derfor ikke tolv eller tjue funn. Det er tre spørsmål med utfyllende detaljer, og det er detaljene som gjør hvert spørsmål mulig å besvare.

To bilder gjør det lettere å holde familiene fra hverandre. De nøytrofile er frontlinjen, som brannmannskapet som er først på stedet. Blodplatene er blodets små lapper, som lappesakene som tetter et punktert sykkeldekk.

Leukocytter alene, eller med differensialtelling

B-Leukocytter gir deg ett samlet tall for de hvite blodlegemene. Med differensialtelling får du i tillegg antallet av hver type, og det er det som gjør et høyt eller lavt totaltall til et spørsmål du kan begynne å svare på. Hos Fürst heter analysen «B-Differensialtelling, maskinell»: det er maskinen som har sortert cellene.

Hver type har sin egen jobb, og derfor kan det samme totaltallet bety ulike ting avhengig av hvilke celler som utgjør det.

Slik leses linjene sammen

Hemoglobin sammen med MCV er det klassiske paret. Lav hemoglobin betyr per definisjon blodmangel (anemi); MCV begynner å si hvilken type. Små røde blodlegemer, med lav MCV, skyldes oftest jernmangel eller talassemi, mens store kan komme av mangel på B12 eller folat, høyt alkoholforbruk eller leversykdom. Et ferritin på samme prøvesvar, hvis det er bestilt, avgjør ofte spørsmålet.

De hvite blodlegemene leses både som totaltall og som fordeling. Et høyt totaltall drevet av nøytrofile tyder på én ting, et høyt totaltall drevet av lymfocytter på noe annet, og ingen av dem er en diagnose alene.

Blodplatene leses for seg, men med kjønn i bakhodet: det nordiske referanseprosjektet fant 165–387 × 10⁹/L hos kvinner og 145–348 × 10⁹/L hos menn, og det er de grensene mange norske laboratorier bruker.

Hva hematologiske prøver kan gi tegn på

Hematologien er et bredt første blikk, ikke en test for én bestemt sykdom. De røde linjene kan vise blodmangel; de hvite kan peke mot en infeksjon, en betennelse eller allergisk reaksjon, eller et problem i beinmargen; blodplatene kan hjelpe å forklare at du lett får blåmerker eller blør.

Listen over mulige årsaker er lang i begge retninger. Høye hvite blodlegemer kan komme av betennelse, infeksjon, kortisonmedisiner eller leukemi, men også av fysisk aktivitet eller sterkt stress rett før prøven. Lave verdier kan komme av legemidler, særlig cellegift, sykdom i beinmargen eller B-vitaminmangel. Nettopp fordi spennet er så stort, betyr differensialtellingen, de andre familiene og grunnen til at prøven ble tatt mer enn totaltallet alene.

Hvorfor friske får markeringer her

Hematologien har mange linjer, og hvert referanseområde er laget slik at omtrent 1 av 20 friske havner utenfor. På en så lang liste er en markering et sted mer sannsynlig enn ikke, selv hos noen som er helt frisk.

Hverdagen flytter også disse linjene. Fürst ber deg unngå fysisk anstrengelse før prøven, fordi trening og uro ved prøvetakingen kan øke de hvite blodlegemene. Oppkast, diaré eller for lite væske gir mindre plasma og kan få hemoglobinet til å se høyere ut. Og prøven eldes: MCV stiger i gjennomsnitt 6 % per døgn etter at blodet er tatt, så et rør som har ligget lenge, kan gi et litt for høyt tall.

Røyking er forklaringen ingen nevner. Når friske røykere sammenlignes med ikke-røykere, finner studier høyere hvite blodlegemer, høyere hemoglobin og høyere hematokrit hos røykerne, og effekten øker med hvor mye de røyker. Et markert totaltall hos en røyker har ofte en enklere forklaring enn infeksjon.

Et lavt nøytrofiltall som er normalt for deg

Én markering fortjener sitt eget avsnitt fordi den så ofte blir misforstått. Mange med afrikansk opprinnelse har blodtypen Duffy-null, som gir et lavere antall nøytrofile uten økt risiko for infeksjon. I en amerikansk studie av friske svarte voksne i allmennpraksis hadde to av tre Duffy-null.

Omtrent én av fire av dem med Duffy-null hadde under 2,0 × 10⁹/L nøytrofile, uten å være syke. Hos Fürst går nedre referansegrense ved 1,5 × 10⁹/L, så mange slike verdier blir markert. Forfatterne kaller forskjellen klinisk uten betydning og ønsker referanseområder som tar hensyn til den. Er nøytrofiltallet ditt litt lavt på hvert prøvesvar og du føler deg frisk, er det et rimelig spørsmål å ta opp med legen.

Når bør du bekymre deg for hematologien?

Spør hvor langt utenfor, ikke bare om den er utenfor. Blodplater på 140 mot en nedre grense på 145 og blodplater på 40 får samme bokstav, men betyr helt forskjellige ting. Svært avvikende verdier blir ikke liggende: Fürst prøver å ringe legen ved hemoglobin under 7,0 g/dL, hvite blodlegemer under 1,5 × 10⁹/L og blodplater under 30 × 10⁹/L.

Sammenlign deretter med dine egne tidligere prøvesvar hvis du har dem. En stabil verdi som ligger litt utenfor, er noe annet enn den samme verdien som dukker opp for første gang.

Det som fortjener en rask samtale i stedet for en rutinetime: en verdi langt utenfor referanseområdet, flere familier som beveger seg sammen, for eksempel lave røde, hvite og blodplater på samme prøvesvar, eller en markering som kommer sammen med feber, uvanlige blåmerker eller blødning.